Nynorskordboka
konjugere
konjugera
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å konjugeraå konjugere | konjugerer | konjugerte | har konjugert | konjuger! |
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| konjugert + іменник | konjugert + іменник | den/det konjugerte + іменник | konjugerte + іменник | konjugerande |
Походження
frå latin ‘binde saman’Значення та вживання
- i grammatikk: bøye eit verb;jamfør deklinere
- i biologi: pare ved konjugasjon (2)
- i matematikk: høyre saman;jamfør konjugert