Nynorskordboka
keie
keia
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å keiaå keie | keiar | keia | har keia | kei!keia!keie! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| keia + substantiv | keia + substantiv | den/det keia + substantiv | keia + substantiv | keiande |
Tyding og bruk
gjere eller vere kei (2, 1);
Døme
- læraren vil ikkje keie elevane
Faste uttrykk
- keie segha det keisamt
- dei sit ikkje inne og keiar seg