Nynorskordboka
fortvile
fortvila
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fortvilaå fortvile | fortvilarfortviler | fortvilte | har fortvilt | fortvil! |
| fortvilar | fortvila | har fortvila | fortvil!fortvila!fortvile! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fortvilt + substantiv | fortvilt + substantiv | den/det fortvilte + substantiv | fortvilte + substantiv | fortvilande |
| fortvila + substantiv | fortvila + substantiv | den/det fortvila + substantiv | fortvila + substantiv | |
Opphav
frå lågtysk; av for- (2 og tvileTyding og bruk
gje opp vona;
bli eller vere fortvila (1)
Døme
- ikkje fortvil!
- han fortvilte over situasjonen