Nynorskordboka
forrekne
forrekna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forreknaå forrekne | forreknar | forrekna | har forrekna | forrekn!forrekna!forrekne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forrekna + substantiv | forrekna + substantiv | den/det forrekna + substantiv | forrekna + substantiv | forreknande |
Opphav
frå tysk; av for- (2Faste uttrykk
- forrekne segmisrekne seg, vurdere gale;
feilberekne- han tenkte å få arven, men der forrekna han seg;
- vere i ferd med å forrekne seg grovt