Nynorskordboka
flengje 2, flenge 2
flengja, flenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å flengaå flenge | flenger | flengde | har flengt | fleng! |
| å flengjaå flengje | flengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| flengd + substantiv | flengt + substantiv | den/det flengde + substantiv | flengde + substantiv | flengande |
| flengjande | ||||
Opphav
norrønt flengja ‘piske’; samanheng med flå (5Tyding og bruk
- rive flengje (1, 1) i;
Døme
- flengje buksa;
- flengje noko sund
- drive på (hardt)
Døme
- flengje og slå gras;
- flengje på
Faste uttrykk
- flengje avrive av med stor kraft
- flengje av torva;
- flengje av seg kleda