Nynorskordboka
duve
duva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å duvaå duve | duvar | duva | har duva | duv!duva!duve! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| duva + substantiv | duva + substantiv | den/det duva + substantiv | duva + substantiv | duvande |
Opphav
norrønt dúfa ‘trykke ned, dyppe’Tyding og bruk
- bøye ned, setje lågare, fire (2, 1)
Døme
- duve noko ned;
- duve seglet
- bøye seg;
Døme
- duve med hovudet