Bokmålsordboka
ytterst
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| ytterst | ytterst | ytterste | ytterste |
Opphav
norrønt ýztr, i betydning 2 etter nytestamentlig gresk eskhatos ‘sist’, egentlig superlativ av ut; jamfør ytre (2Betydning og bruk
- som er lengst ute;motsatt innerst (2
Eksempel
- de ytterste holmer og skjær;
- hudens ytterste lag
- som adverb:
- ytterst på kanten;
- ytterst ute på neset;
- ytterst hadde han genser
- sterkest eller størst mulig
Eksempel
- i den ytterste nød
- som substantiv:
- til det ytterste – til grensen av det mulige, i aller høyeste grad;
- presse seg til det ytterste;
- gjøre sitt ytterste – gjøre sitt beste
- som adverb:
- være ytterst forsiktig, engstelig
Faste uttrykk
- den ytterste dagverdens siste dag;
dommedag (1)