Bokmålsordboka
unnvike
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnvike | unnviker | unnveikunnvek | har unnveket | unnvik! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnveken + substantivunnveket + substantiv | unnveket + substantiv | den/det unnvekne + substantiv | unnvekne + substantiv | unnvikende |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk entweichenBetydning og bruk
holde seg unna, prøve å unngå
Eksempel
- hun unnvek venninnene hele kvelden