Bokmålsordboka
uffe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å uffe | uffer | uffa | har uffa | uff! |
| uffet | har uffet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| uffa + substantiv | uffa + substantiv | den/det uffa + substantiv | uffa + substantiv | uffende |
| uffet + substantiv | uffet + substantiv | den/det uffede + substantiv | uffede + substantiv | |
| den/det uffete + substantiv | uffete + substantiv | |||
Betydning og bruk
refleksivt: si uff, beklage seg
Eksempel
- uffe seg over noe