Bokmålsordboka
terminus
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en terminus | terminusen | termini | terminiene |
Opphav
middelalderlatin ‘begrepsavgrensning, definisjon’; fra latin ‘grense’Betydning og bruk
- tidspunkt som danner en grense
Faste uttrykk
- terminus ad quemtidspunkt som noe regnes til
- terminus ante quem, ante quem nontidspunkt som noe kommer, ikke kommer foran
- terminus post quem, post quem nontidspunkt som noe kommer, ikke kommer etter