Bokmålsordboka
sturten
substantiv hankjønn
| entall | |
|---|---|
| bestemt form | |
| sturten | |
Opphav
trolig av nederlandsk met horten en stooten ‘med rykk og støt’Faste uttrykk
- i hurten og sturtenbrått og uten forberedelse;
i hui og hast, over hals og hode- hun skrev brevet i hurten og sturten