Bokmålsordboka
stattholder
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en stattholder | stattholderen | stattholdere | stattholderne |
Opphav
fra lavtysk ‘stedfortreder’Betydning og bruk
om eldre forhold: embetsmann som styrte en provins eller et landområde på vegne av en statssjef eller en sentralregjering