Bokmålsordboka
standrett
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en standrett | standretten | standretter | standrettene |
Opphav
fra tysk egentlig ‘rett holdt på stående fot’Betydning og bruk
militær særdomstol som blir nedsatt i krigstid
Faste uttrykk
- stå standrettmåtte forsvare seg mot grove anklager
- de måtte stå standrett for ledelsen