Bokmålsordboka
sprette 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sprette | spretter | spretta | har spretta | sprett! |
| sprettet | har sprettet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| spretta + substantiv | spretta + substantiv | den/det spretta + substantiv | spretta + substantiv | sprettende |
| sprettet + substantiv | sprettet + substantiv | den/det sprettede + substantiv | sprettede + substantiv | |
| den/det sprettete + substantiv | sprettete + substantiv | |||
Opphav
norrønt spretta, opprinnelig ‘få til å sprette’Betydning og bruk
- skjære opp
Eksempel
- sprette sømmene
- begynne på;åpne
Eksempel
- hun sprettet en flaske vin