Bokmålsordboka
besvære
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å besvære | besværer | besværa | har besværa | besvær! |
| besværet | har besværet | |||
| besværte | har besvært |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| besværa + substantiv | besværa + substantiv | den/det besværa + substantiv | besværa + substantiv | besværende |
| besværet + substantiv | besværet + substantiv | den/det besværede + substantiv | besværede + substantiv | |
| den/det besværete + substantiv | besværete + substantiv | |||
| besvært + substantiv | besvært + substantiv | den/det besværte + substantiv | besværte + substantiv | |
Uttale
besvæˊreOpphav
fra lavtysk opprinnelig ‘gjøre tung’Betydning og bruk
Eksempel
- han besværet meg ustanselig med sine klager;
- besvære hukommelsen sin med for mange detaljer
- være plaget av, gjøre seg umak med;
Eksempel
- besvære seg over noe;
- besvære seg over dårlig vær;
- besvære seg med formaliteter