Bokmålsordboka
sollisitere
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å sollisitere | sollisiterer | sollisiterte | har sollisitert | sollisiter! |
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| sollisitert + іменник | sollisitert + іменник | den/det sollisiterte + іменник | sollisiterte + іменник | sollisiterende |
Походження
fra latin ‘sette i bevegelse’Значення та вживання
søke om en (påstått) rett;
prøve å oppnå noe ved personlig frammøte