Bokmålsordboka
skjøge
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en skjøge | skjøgen | skjøger | skjøgene |
| hunkjønn | ei/en skjøge | skjøga | ||
Opphav
norrønt skǿkja, egentlig trolig ‘omstreiferske’ eller ‘forførerske’Betydning og bruk
særlig om eldre forhold: prostituert kvinne, ludder