Bokmålsordboka
skjendig
adjektiv
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
skjendig | skjendig | skjendige | skjendige |
gradbøying | ||
---|---|---|
komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
skjendigere | skjendigst | skjendigste |
Opphav
fra lavtysk, av schande ‘skam’Betydning og bruk
Eksempel
- en skjendig handling