Bokmålsordboka
signe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å signe | signer | signa | har signa | sign! |
| signet | har signet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| signa + substantiv | signa + substantiv | den/det signa + substantiv | signa + substantiv | signende |
| signet + substantiv | signet + substantiv | den/det signede + substantiv | signede + substantiv | |
| den/det signete + substantiv | signete + substantiv | |||
Opphav
norrønt signa, fra latin; samme opprinnelse som signereBetydning og bruk
- gi lykke eller kraft;ønske velsignelse over
Eksempel
- Gud signe deg!
- signe maten;
- de hilser og signer arbeidet
- i folketro: beskytte eller helbrede ved magiske tegn og formularer
Eksempel
- folk sa han kunne både signe og sette vondt på folk
- om katolske forhold: gjøre korsets tegn over
Eksempel
- signe med vievann