Bokmålsordboka
selvstendig, sjølstendig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| selvstendig | selvstendig | selvstendige | selvstendige |
| sjølstendig | sjølstendig | sjølstendige | sjølstendige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| selvstendigere | selvstendigst | selvstendigste |
| sjølstendigere | sjølstendigst | sjølstendigste |
Uttale
også -stenˊdigOpphav
etter tysk selbständig, egentlig ‘som står, består for seg selv’Betydning og bruk
- som tenker og handler uten å rette seg etter andre, som selv bestemmer, fri, uavhengig
Eksempel
- en selvstendig stat, institusjon;
- tenke selvstendig;
- en selvstendig natur, opptreden, oppfatning;
- en selvstendig løsning av et problem
Eksempel
- stå fram som en selvstendig forfatter
- som driver på egen hånd, for egen regning
Eksempel
- en selvstendig næringsdrivende, håndverker