Bokmålsordboka
selvhevdelse, sjølhevdelse
substantiv hankjønn
selvhevding
substantiv hunkjønn eller hankjønn
sjølhevding
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvhevdelse | selvhevdelsen | selvhevdelser | selvhevdelsene |
| en selvhevding | selvhevdingen | selvhevdinger | selvhevdingene | |
| en sjølhevdelse | sjølhevdelsen | sjølhevdelser | sjølhevdelsene | |
| en sjølhevding | sjølhevdingen | sjølhevdinger | sjølhevdingene | |
| hunkjønn | ei/en selvhevding | selvhevdinga | selvhevdinger | selvhevdingene |
| ei/en sjølhevding | sjølhevdinga | sjølhevdinger | sjølhevdingene | |
Betydning og bruk
det å hevde seg selv og sitt eget verd;
det å framheve seg selv
Eksempel
- nasjonal selvhevdelse