Bokmålsordboka
selvbekjennelse, sjølbekjennelse
substantiv hankjønn
selvbekjenning, sjølbekjenning
substantiv hunkjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvbekjennelse | selvbekjennelsen | selvbekjennelser | selvbekjennelsene |
| en selvbekjenning | selvbekjenningen | selvbekjenninger | selvbekjenningene | |
| en sjølbekjennelse | sjølbekjennelsen | sjølbekjennelser | sjølbekjennelsene | |
| en sjølbekjenning | sjølbekjenningen | sjølbekjenninger | sjølbekjenningene | |
| hunkjønn | ei/en selvbekjenning | selvbekjenninga | selvbekjenninger | selvbekjenningene |
| ei/en sjølbekjenning | sjølbekjenninga | sjølbekjenninger | sjølbekjenningene | |
Betydning og bruk
tilståelse om seg selv eller sitt indre liv
Eksempel
- diktet kan leses som en selvbekjennelse fra forfatteren