Bokmålsordboka
sammensverge
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å sammensverge | sammensverger | sammensverga | har sammensverga | sammensverg! |
sammensverget | har sammensverget | |||
sammensvor | har sammensvoret |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
sammensverga + substantiv | sammensverga + substantiv | den/det sammensverga + substantiv | sammensverga + substantiv | sammensvergende |
sammensverget + substantiv | sammensverget + substantiv | den/det sammensvergede + substantiv | sammensvergede + substantiv | |
den/det sammensvergete + substantiv | sammensvergete + substantiv | |||
sammensvoren + substantivsammensvoret + substantiv | sammensvoret + substantiv | den/det sammensvorne + substantiv | sammensvorne + substantiv |
Opphav
opprinnelig ‘inngå forbund som blir bekreftet med ed’Betydning og bruk
slutte seg sammen for å ødelegge eller skade noe eller noen
Eksempel
- sammensverge seg mot noen