Bokmålsordboka
røyte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røyte | røyter | røyta | har røyta | røyt! |
| røytet | har røytet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| røyta + substantiv | røyta + substantiv | den/det røyta + substantiv | røyta + substantiv | røytende |
| røytet + substantiv | røytet + substantiv | den/det røytede + substantiv | røytede + substantiv | |
| den/det røytete + substantiv | røytete + substantiv | |||
Opphav
norrønt reyta ‘rive av’, opprinnelig ‘få til å løsne’Betydning og bruk
- felle hår
Eksempel
- hunden røyter
- få til å råtne eller løse seg opp
Faste uttrykk
- røyte skinnbløte skinn slik at hårene løsner