Bokmålsordboka
rygge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rygge | rygger | rygga | har rygga | rygg! |
| rygget | har rygget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rygga + substantiv | rygga + substantiv | den/det rygga + substantiv | rygga + substantiv | ryggende |
| rygget + substantiv | rygget + substantiv | den/det ryggede + substantiv | ryggede + substantiv | |
| den/det ryggete + substantiv | ryggete + substantiv | |||
Opphav
av ryggBetydning og bruk
- bevege seg baklengs;
Eksempel
- han rygget da han så den sinte hunden
- få til å gå eller kjøre baklengs
Eksempel
- han rygget bilen inn i garasjen
Faste uttrykk
- rygge tilbakeikke våge å gi seg i kast med;
vike for- han rygger tilbake for ansvar;
- hun rygget tilbake for tanken på å bruke makt