Bokmålsordboka
reim, rem 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
kjønn | entall | flertall | ||
---|---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
hankjønn | en reim | reimen | reimer | reimene |
en rem | remmen | remmer | remmene | |
hunkjønn | ei/en reim | reima | reimer | reimene |
ei/en rem | remma | remmer | remmene |
Opphav
norrønt reimBetydning og bruk
- strimmel av lær eller skinn (med spenne og hull)
Eksempel
- bære noe i en reim
- som etterledd i ord som
- beltereim
- klokkereim
- skoreim
Faste uttrykk
- ha en reim av hudenha en snev av en skavank, svakhet eller lignende
- kjøre det reimer og tøy kan holdegjøre noe så fort redskapen kan tåle
- skjære brede reimer av ryggenstraffe noen;
la noen betale dyrt