Bokmålsordboka
ørtug, ertog
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en ertog | ertogen | ertoger | ertogene |
| en ørtug | ørtugen | ørtuger | ørtugene |
Opphav
norrønt ørtog, ertog; trolig beslektet med ertsBetydning og bruk
mynt- og vektenhet i Norden i middelalderen