Bokmålsordboka
kverke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kverke | kverker | kverka | har kverka | kverk! |
| kverket | har kverket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kverka + substantiv | kverka + substantiv | den/det kverka + substantiv | kverka + substantiv | kverkende |
| kverket + substantiv | kverket + substantiv | den/det kverkede + substantiv | kverkede + substantiv | |
| den/det kverkete + substantiv | kverkete + substantiv | |||
Opphav
av kverk (1Betydning og bruk
kvele, drepe, gjøre ende på
Eksempel
- kverke mus og rotter med gift;
- jeg kunne ha lyst til å kverke deg