Bokmålsordboka
krenge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krenge | krenger | krenga | har krenga | kreng! |
| krenget | har krenget | |||
| krengte | har krengt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| krenga + substantiv | krenga + substantiv | den/det krenga + substantiv | krenga + substantiv | krengende |
| krenget + substantiv | krenget + substantiv | den/det krengede + substantiv | krengede + substantiv | |
| den/det krengete + substantiv | krengete + substantiv | |||
| krengt + substantiv | krengt + substantiv | den/det krengte + substantiv | krengte + substantiv | |
Opphav
av lavtysk krengen; beslektet med krank (2Betydning og bruk
- helle til siden
Eksempel
- skipet krenget kraftig;
- bilen krenger lite i svingene
- snu, vende;vrenge
Eksempel
- vinden krenget paraplyen;
- krenge av seg tøyet