Bokmålsordboka
kollaborere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kollaborere | kollaborerer | kollaborerte | har kollaborert | kollaborer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kollaborert + substantiv | kollaborert + substantiv | den/det kollaborerte + substantiv | kollaborerte + substantiv | kollaborerende |
Opphav
gjennom fransk collaborer eller tysk kollaborieren, fra middelalderlatin collaborare, av latin col- og laborare ‘arbeide’; jamfør kol-Betydning og bruk
samarbeide (med fienden)