Bokmålsordboka
kakkel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kakkel | kakkelen | kakler | kaklene |
Opphav
gjennom tysk Kachel; fra gresk kakkabos ‘gryte, kar’Betydning og bruk
liten plate av brent leire eller fajanse med glasur på den ene siden