Bokmålsordboka
interpellere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å interpellere | interpellerer | interpellerte | har interpellert | interpeller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| interpellert + substantiv | interpellert + substantiv | den/det interpellerte + substantiv | interpellerte + substantiv | interpellerende |
Opphav
gjennom fransk interpeller; fra latin interpellare ‘avbryte, komme med innvendinger’Betydning og bruk
komme med en interpellasjon