Bokmålsordboka
hale 2
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å hale | haler | hala | har hala | hal! |
halet | har halet | |||
halte | har halt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
hala + substantiv | hala + substantiv | den/det hala + substantiv | hala + substantiv | halende |
halet + substantiv | halet + substantiv | den/det halede + substantiv | halede + substantiv | |
den/det halete + substantiv | halete + substantiv | |||
halt + substantiv | halt + substantiv | den/det halte + substantiv | halte + substantiv |
Opphav
norrønt hala; av lavtyskBetydning og bruk
trekke eller dra med lange, kraftige tak
Eksempel
- hale i hver sin ende av tauet;
- hal i og dra!
- de halte og dro av alle krefter;
- hale inn fisken;
- hale av sted med noen;
- jeg måtte hale svarene ut av henne
Faste uttrykk
- hale/dra i landfå i stand til slutt;
berge- dra i land en avtale;
- de halte seieren i land
- hale innpåta innpå;
nærme seg- konkurrenten haler innpå i den siste bakken før mål
- hale utstrekke, forlenge
- hale ut tiden