Bokmålsordboka
forstokket, forstokka
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| forstokka | forstokka | forstokka | forstokka |
| forstokket | forstokket | forstokkede | forstokkede |
| forstokkete | forstokkete | ||
Opphav
fra lavtysk ‘gjort stiv’Betydning og bruk
om person: med fastlåste og foreldede holdninger;
Eksempel
- han er helt forstokket i sin oppfatning;
- forstokket mening