Bokmålsordboka
forgripe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forgripe | forgriper | forgreipforgrep | har forgrepet | forgrip! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forgrepen + substantivforgrepet + substantiv | forgrepet + substantiv | den/det forgrepne + substantiv | forgrepne + substantiv | forgripende |
Opphav
fra lavtysk ‘gripe feil’Faste uttrykk
- forgripe seg påtilegne seg ulovlig;
øve vold mot, særleg seksuelt;
misbruke- forgripe seg på annenmanns eiendom;
- forgripe seg på mindreårige
- forgripe seggjøre noe ulovlig
- de fleste overgripere vil forgripe seg igjen