Bokmålsordboka
særboer, særbuer
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en særboer | særboeren | særboere | særboerne |
| en særbuer | særbueren | særbuere | særbuerne |
Betydning og bruk
person i et parforhold som bor for seg selv;
til forskjell fra samboer (1)