Bokmålsordboka
enemerke
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et enemerke | enemerket | enemerker | enemerkaenemerkene |
Opphav
fra dansk; norrønt endamerki ‘grenseskille’, om jord- eller jaktområde som var én manns eiendomBetydning og bruk
særlig i flertall: fag, arbeidsfelt som er forbeholdt én
Eksempel
- jakte på en annens enemerker;
- trenge seg inn på andres enemerker