Bokmålsordboka
årmann
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en årmann | årmannen | årmenn | årmennene |
Opphav
norrønt ármaðr, av árr ‘tjener, sendebud’Betydning og bruk
om tidlige norske forhold i middelalderen: kongens eller biskopens ombudsmann i et distrikt