Bokmålsordboka
distinkt
adjektiv
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
distinkt | distinkt | distinkte | distinkte |
Opphav
fra latin; av distingvereBetydning og bruk
klar og tydelig
Eksempel
- distinkt uttale;
- ha en distinkt gitarstemme