Bokmålsordboka
dissonere
дієслово
| інфінітив | теперішній | минулий | теперішній доконаний | імператив |
|---|---|---|---|---|
| å dissonere | dissonerer | dissonerte | har dissonert | dissoner! |
| дієприкметник минулого часу | дієприкметник теперішнього часу | |||
|---|---|---|---|---|
| чоловічий / жіночий рід | середній рід | означена форма | множина | |
| dissonert + іменник | dissonert + іменник | den/det dissonerte + іменник | dissonerte + іменник | dissonerende |
Походження
fra latin dis- og sonare ‘lyde’Значення та вживання
- klinge sammen slik at det gir dissonans (1)
Приклад
- bassen i denne låten dissonerer med akkordene
- brukt som adjektiv
- dissonerende overtoner
- i overført betydning: klinge uharmonisk og falskt
Приклад
- hva som dissonerer, er et skjønnsspørsmål