Bokmålsordboka
diskant
іменник чоловічий
| однина | множина | ||
|---|---|---|---|
| неозначена форма | означена форма | неозначена форма | означена форма |
| en diskant | diskanten | diskanter | diskantene |
Походження
fra middelalderlatin ‘sangrøst som skiller seg ut fra andre’, opprinnelig av latin dis- og cantus ‘sang’; jamfør dis-Значення та вживання
- høyeste stemmeleie
Приклад
- han snakket helt oppe i diskanten
- høyeste stemme i flerstemt musikk
Приклад
- en klar og distinkt diskant
- høyeste del av tonespekteret;høyre halvdel av klaviaturet på piano og orgel
Приклад
- innstillingene for bass og diskant