Bokmålsordboka
rutte
verb
| infinitive | present | past | present perfect | imperative |
|---|---|---|---|---|
| å rutte | rutter | rutta | har rutta | rutt! |
| ruttet | har ruttet | |||
| perfect participle | present participle | |||
|---|---|---|---|---|
| masculine / feminine | neuter | definite form | plural | |
| rutta + noun | rutta + noun | den/det rutta + noun | rutta + noun | ruttende |
| ruttet + noun | ruttet + noun | den/det ruttede + noun | ruttede + noun | |
| den/det ruttete + noun | ruttete + noun | |||
Etymology
fra lavtysk ‘røve, plyndre’; opprinnelig ‘sløse’Set phrases
- ha/få å rutte meddisponere, kunne bruke (ressurser, penger eller lignende)
- han har ikke mye å rutte med for tiden;
- de vil få mer å rutte med