Bokmålsordboka
maner
noun masculine
| singular | plural | ||
|---|---|---|---|
| indefinite form | definite form | indefinite form | definite form |
| en maner | maneren | manerer | manerene |
Etymology
norrønt manèr, gjennom fransk manière; av latin manuarius ‘med hånden’, av manus ‘hånd’Senses and Example Sentences
Example
- feire jul på norsk maner;
- gjøre noe på sin egen maner
- framstillingsmåte, stil, særlig om stivnet, tilgjort form
Example
- bruken av fremmedord er blitt en maner hos forfatteren
- særlig i flertall: måte å oppføre seg på
Example
- ha gode manerer;
- lære seg fine manerer;
- hun eier ikke manerer